Oljepolitikk etter Ekofisk-funnet

Ekofisk-funnet skjedde nærmest mot alle odds. Operatøren Phillips Petroleum hadde egentlig bedt om å slippe å bore den siste brønnen i leteprogrammet, men valgte likevel å gjøre det siden selskapet uansett måtte betale staten én million dollar og dessuten leie for boreriggen Ocean Viking. Boret traff et uregjerlig lag med gass etter bare ni dagers boring, og siden det også ble tatt opp litt olje, ble det bestemt å bore enda en brønn. Få av mannskapene hadde troen og var klare til å se seg om etter andre jobber. Men pessimismen ble altså gjort til skamme.  

Også norske politikere ble tatt på sengen av Ekofisk-funnet. Selv om Industridepartementet ble varslet om funnet like før jul 1969, ble det ikke offentlig før 2. juni 1970 da Phillips sendte ut en pressemelding. Hva ville funnet bety for Norge? Hvordan kunne Norges interesser best ivaretas overfor de mektige internasjonale oljeselskapene i denne tidlige fasen før oljevirksomheten for alvor kom i gang? Hvilken oljepolitikk skulle landet føre? Skulle staten spille en aktiv rolle? På hvilken måte skulle det skje?  

En aktiv stat 

Allerede tidlig i 1960-årene hadde Stortinget gjort noen viktige veivalg som lå til grunn for oljepolitikken. Disse var det bred politisk enighet om. 

Etter at den norske stat i 1962 mottok den første henvendelsen fra Phillips Petroleum Company om å lete etter olje og gass på norsk sokkel, ble det tatt et viktig politisk grep: Stortinget vedtok 21. juni 1963 en lov som befestet statens rett til undersjøiske naturforekomster. Norge fordoblet dermed sitt areal. Første skritt var tatt i forberedelsene på en mulig oljealder.[REMOVE]Fotnote: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1963-06-21-12 

Samme år ga staten tillatelser til å gjennomføre magnetiske og seismiske undersøkelser på norsk sokkel til store multinasjonale oljeselskaper. Data som selskapene samlet inn, la grunnlag for hvor selskapene ønsket å søke om letekonsesjon. 

Selskaper som Esso og Shell var fra Midtøsten vant til at de fikk eiendomsretten til oljen når de fikk konsesjon i et område. Slik ønsket ikke norske myndigheter å ha det. Erfaringene fra tidligere tiders vannkraftutbygging ble brukt for å unngå at de mektige oljeselskapene fikk full kontroll. Da første konsesjonsrunde ble lyst ut 9. april 1965, var det med utgangspunkt i et regelverk som bygde på de gamle konsesjonslovene. De ivaretok statens rett til inntekter og eiendomsrett over ressursene i undergrunnen. Oljeselskapene kunne søke om tillatelse til leting, utbygging og drift over en begrenset periode, deretter ville rettighetene gå tilbake til staten, og oljeselskapet måtte eventuelt søke på nytt.  

Før første konsesjonsrunde ble lyst ut, ble den sørlige delen av norsk sokkel delt inn i et rutenett bestående av 314 blokker. Statens oljeråd ble opprettet for å følge opp tildeling av blokkene som ble utlyst. Ekspedisjonssjef Jens Evensen i Utenriksdepartementet var oljerådets leder.  

Industridepartementet tildelte i første omgang 78 utvinningstillatelser til åtte selskapsgrupperinger. Blant aktørene var noen av verdens største oljeselskaper som Esso, Shell og Amoco. Phillips som hadde vært først ute med å vise interesse, fikk tildeling sammen med Fina og Agip i Phillipsgruppen. Norsk Hydro var med som deltaker i Petronord-gruppen, sammen med syv franske selskaper. Det norske selskapet NOCO fikk tildelinger sammen med Amoco i AmocoNoco-gruppen. 

For å administrere den økende saksmengden, ble det i 1966 opprettet et oljekontor i Industridepartementet. Oljekontoret ble opprettet midlertidig siden en ikke visste om det ville bli funnet olje på norsk sokkel.    

I juli 1966 var Esso først ute med å sette boret i sjøbunnen, og Esso var også først ute med å finne spor av olje på det som senere ble kalt Balder-feltet. Phillips Petroleum Company påtraff olje på Cod i 1968. Samtidig ble det boret så mange tomme brønner at oljeselskapene var i ferd med å miste troen på norsk sokkel. Våren 1969 var flere selskaper i ferd med å stenge kontorene og sende folk hjem.  

Det var likevel fortsatt håp om å finne olje, og da måtte staten være beredt. Dersom det ble funnet olje i drivverdige mengder «må kontorets bemanning styrkes betydelig» sto det i stortingsmelding nr. 95 for 1969–70. «Det vil i så fall kunne bli aktuelt å opprette et eget direktorat for kontinentalsokkelsaker, eventuelt også et statsoljeselskap til å forestå statens forretningsmessige interesser i utvinning av petroleum.»[REMOVE]Fotnote: Stortingsmelding nr. 95 for 1969–70. Dette lignet en plan.  

Plutselig gikk det troll i ord. Ikke før var stortingsmeldingen lagt frem, før det ble funnet olje på Ekofisk i oktober 1969.[REMOVE]Fotnote: https://ekofisk.industriminne.no/nb/hjem/ Olav K. Christiansen i Industridepartementet ble orientert om funnet lille julaften 1969, og våren 1970 fikk Oljekontoret hendene fulle. I stedet for å være opptatt av om oljeselskapene ville trekke seg ut, fikk Oljekontoret en strøm av henvendelser om å foreta flere boringer. Det resulterte i stor aktivitet og flere nye funn.  

Sverre Walter Rostoft (H) var industriminister i den borgerlige regjeringen ledet av Per Borten (Sp). Han uttalte 9. september 1970 til NRK at olje «kan bety forferdelig mye, den kan faktisk innlede en helt ny æra i Norge […] vi må regne med nye funn […] det vil skape noen nye bedrifter, men først og fremst skaffe arbeid til den eksisterende industrien.»[REMOVE]Fotnote: NRK skolekringkasting 09.09.1970.

Industridepartementet satte i gang en rekke utredninger om ilandføring og sikkerhetsbestemmelser. Siden oljeproduksjon snart ville komme i gang, ble det 18. september 1970 oppnevnt et utvalg som skulle fremme forslag til hvordan staten skulle organisere seg både i og utenfor Industridepartementet. Utvalget ble ledet av sivilingeniør Knud-Endre Knudsen og ble kjent som Knudsen-utvalget.[REMOVE]Fotnote: Innstillinger og betenkninger fra kongelige og parlamentariske kommisjoner, departementale komitéer m.m. 1971 Nr. 3

I trontaledebatten 20. oktober 1970 la Rostoft frem den borgerlige regjeringens syn på oljepolitikken. Den var fortsatt preget av forbehold:  

Hvor store disse [olje]ressursene egentlig er, vet vi ennå så alt for lite om. Det vi imidlertid vet, er at det kreves milliarder av kroner i de nærmeste årene for å bringe dette på det rene, og selv med bruk av milliardene kan det bli bomskudd. Dette må vi ha for øye når vi skal trekke opp en nasjonal oljepolitikk. […] Nordsjøoljen er i ferd med å rykke inn i den norske hverdag, med de gleder og de sorger, de muligheter og de bekymringer det fører med seg. 

Rostoft var til tross for Ekofisk-funnet usikker på hele oljeprosjektet. Om olje fra Ekofisk og eventuelle andre felt skulle ilandføres i Norge trengte det ikke å skje for enhver pris. Rostoft virket litt tilbakelent når det gjaldt statens rolle. For eksempel ville han som industriminister foreslå å danne et statlig selskap som skulle ha enerett til seismiske undersøkelser av sokkelen nord for 62. breddegrad, det vil si den nordlige grensen for Nordsjøen, men dette hadde ingen hast. Den videre organiseringen av «oljeproblemene» var som nevnt under utredning av Knudsen-utvalget. Først når denne utredningen var ferdig om et halvt års tid, kunne regjeringen endelig ta stilling til statens videre organisering.  

Opposisjonen i Stortinget var langt fra like tålmodig. I trontaledebatten hadde både Ingvald Ulveseth, Rolf Hellem og Trygve Bratteli – alle fra Arbeiderpartiet – ordet, og de var svært samstemte når det gjaldt oljepolitikken. Parlamentarisk leder Trygve Bratteli kan stå som fellesnevner for Arbeiderpartiets standpunkter. Han slo fast at Ekofiskfunnet viste at Norge sto overfor en ny virksomhet av betydelig omfang. Regjeringen hadde her et stort ansvar for å ivareta norske samfunnsinteresser. Det var helt nødvendig å bygge norsk kompetanse i møte med de utenlandske oljeselskapene. Bratteli var i motsetning til Rostoft krystallklar på at olje fra norsk sokkel skulle ilandføres i Norge. For å møte utfordringene oljevirksomheten bød på var konklusjonen:[REMOVE]Fotnote: Stortingstidende 1970–71, s. 203. Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1970/71 Vol. 115 Nr. 7a 

Vi vil foreslå at det snarest forberedes et nasjonalt oljeselskap, helst et statsselskap, eller eventuelt i et samarbeid der staten har 51 pst. av aksjekapitalen. Et slikt selskap må kunne stå for leting, utvinning og utnytting av norske forekomster.    

Ingvald Ulveseth var helt på linje med Bratteli når det gjaldt nasjonalt oljeselskap, og ville i tillegg ha et oljedirektorat: 

Vi meiner vidare at det må vera ei sentral oppgåve å få full nasjonal kontroll over forsking og utvinning på den norske delen av kontinentalsokkelen. Det vert då turvande å styrka og bygga ut den sentrale administrasjonen, eventuelt ved å skipa eit eige oljedirektorat.  

Rolf Hellem var både fremtidsrettet og internasjonal i sin orientering. Han pekte på at både i Italia og Frankrike hadde staten engasjert seg gjennom statsselskaper i undersøkelse og oljeproduksjon og hadde kontroll med de internasjonale oljeselskapenes virksomhet. Dette til forskjell fra USA hvor private oljeselskaper fortsatt spilte en viktig innenrikspolitisk rolle. Prinsipielt mente Hellem at olje- og gassressursene var folkets felles eie som best kunne forvaltes ved å opprette et statlig oljeselskap og ilandføre olje og gass fra kontinentalsokkelen til Norge:[REMOVE]Fotnote: Stortingsforhandlinger (ib. utg.). 1970/71 Vol. 115 Nr. 7a: 319.   

Dette bør være garantien for en forvaltning av folkets felleseie som best kan komme hele samfunnet til gode. Det er ikke nok å innkassere avgifter og skatter.  

At oljerikdommen skulle komme hele samfunnet til gode, er en formulering som stadig ble gjentatt i oljedebatten i Stortinget i årene som fulgte.  

Arve Johnsen i oljepolitikken 

Formuleringer i innlegget til Hellem minnet mye om et notat utarbeidet av leder av industriutvalget i Arbeiderpartiet, Arve Johnsen, senere den første direktøren i Statoil. Fra sitt arbeid i Hydro hadde Arve Johnsen god kjennskap til raffinering og foredling av oljeprodukter. Da Ekofisk-funnet ble kjent, var han av den oppfatning at den norske stat måtte utnytte det potensialet oljeproduksjonen kunne gi industrielt og ikke bare nøye seg med å kreve inn skatter og avgifter. Oljen måtte ilandføres til Norge. Det ville skape grunnlag for petrokjemisk industri, distriktsutbygging ved utbygging av baser og levering av utstyr. Arve Johnsen var dessuten opptatt av hva oljen kunne bety «for maktforholdene i næringslivet» – det vil si maktforholdet mellom private og offentlige selskaper i Norge og forholdet mellom norske og internasjonale oljeselskaper.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1, p. 523). Leseselskapet: 163.  

Synspunktene Arve Johnsen hadde gitt uttrykk for på et tidlig tidspunkt så ut til å være gjengs hos de ledende industripolitiske talsmennene i Arbeiderpartiet.  

Bortens videre planer 

Hva statsminister Per Borten fra Senterpartiet, som ledet regjeringen fra 1965 til 1971, mente om oljepolitikk, ga han ikke uttrykk for i den omtalte trontaledebatten. Det betydde likevel ikke at han ikke hadde tenkt å gjøre noe.  

Industriminister Rostoft hadde som nevnt nedsatt Knudsen-utvalget som skulle utrede hvordan den norske stat skulle organisere seg i møte med oljeindustrien. Selv hadde Borten en plan om å bruke Hydro som statens redskap. Men denne planen var hemmelig og ble iverksatt i skjul.

1969-70 St meld nr 95 Undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske …

1970-71 St.meld. 76 Undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske naturforekomster …