Forfatter: Kristin Øye Gjerde

Ideen om at staten skulle sikre seg aksjeflertallet i Hydro skal ha kommet fra Hydros generaldirektør, Torvild Aakvaag, selv. I et notat fra november 1970 formulerte han Hydros ambisjoner meget klart: Hydro skulle bli statens redskap i utviklingen av norsk oljevirksomhet.[REMOVE]Fotnote: Johannesen, Finn Erhard, Rønning, Asle og Sandvik, Pål Thonstad, Nasjonal kontroll og industriell fornyelse, Hydro 1945–1977, (2005): 319.    

Hydro som nasjonalt redskap 

Hydro var det norske selskapet som fra starten var sterkest engasjert i oljevirksomheten i Nordsjøen. Som deltaker i Petronord-gruppen sammen med syv franske selskaper siden 1965, hadde Hydro hatt lisens på leting og utbygging i tolv blokker.  

For å spre risikoen hadde Petronord-gruppen i 1967 inngått en utvekslingsavtale med Phillips-gruppen der hver av partene fikk en 20-prosentsandel på den andres blokker. Denne avtalen viste seg å bli gull verdt for Hydro etter Ekofisk-funnet. Selskapet fikk da en andel på 6,7 prosent i Ekofisk – en svært god startkapital som oljeselskap.  

Dersom Hydro skulle brukes som politisk redskap, var det en ulempe at selskapet hadde et flertall av private og til dels franske eiere. Statens eierandel var på 47,72 prosent. 23 prosent av aksjene var på franske hender, mens 4 prosent var registrert i andre land, blant annet Sveits. Den private norske eierandelen var på 25 prosent. Dermed eide private aksjonærer til sammen 52 prosent.[REMOVE]Fotnote: Johannesen m. fl. (2005): 323.  

For å bruke Hydro som et nasjonalt redskap på norsk sokkel var det et mål å høyne den statlige eierandelen. Den 9. oktober 1970 sendte statsministeren og industriministeren brev til Hambros Bank med følgende ordlyd: [REMOVE]Fotnote: St.  prp. nr.63, Om kjøp av aksjer i Norsk Hydro A/S: 3. Innst S nr 110(1970—71) Innstillig fra industrikomitéen om kjøp av aksjer i Norsk Hydro AS

I det jeg viser til samtale med banksjef Otto Norland på mitt kontor 9. oktober d.å., bekrefter jeg hermed at jeg er interessert i å øke den norske stats andel av aksjene i Norsk Hydro A/S fra 47,72 til minst 51 pst.  

Oppkjøpet måtte skje raskt og i hemmelighet slik at ryktet ikke spredde seg og kursen steg i været. Per Borten sendte derfor banksjef Otto Norland i Hambros bank på tur rundt i Europa i et innleid privatfly som gikk mellom en rekke byer i Frankrike, Østerrike, Sveits og Vest-Tyskland. Der kjøpte han poster med Hydro-aksjer for egen regning, for deretter å overdra dem til den norske stat. Oppdraget lyktes, og Hydro kunne dermed brukes som statens forlengede arm.[REMOVE]Fotnote: Johannesen m.  fl.  (2005): 323. 

Regjeringsskifte og nye takter 

Nyheten ble kjent i forbindelse med stortingsbehandlingen av aksjekjøpet i januar 1971. Hvorvidt Hydro skulle bli det nasjonale instrumentet i oljevirksomheten knyttet det seg likevel politisk usikkerhet til. Opprettelsen av et rent statsoljeselskap hadde fremdeles sine tilhengere, også på borgerlig side. I realiteten hadde regjeringen Borten dessuten bare kort tid igjen å leve. Håndteringen av EU-saken førte til mistillit mot statsministeren. De fire koalisjonspartnerne var dypt splittet i synet på Norges forhold til Europa, og slitasjen innad i regjeringen var så stor at den ikke kunne holdes sammen. 

Den 17. mars 1971 tok Trygve Bratteli fra Arbeiderpartiet over som statsminister.[REMOVE]Fotnote: Hanisch, Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1, p. 523). Leseselskapet: 165–169. Regjeringsskiftet beredte grunnen for en annen modell som Arbeiderpartiet hadde modnet frem. Det skulle bygges et nytt oljeselskap som staten skulle eie 100 prosent. 

Til tross for at arbeiderpartiregjeringen var i mindretall, ble modellen med et rent statsoljeselskap det neste året båret frem av Finn Lied (Ap), som var industriminister. Han var Arbeiderpartiets kanskje mest sentrale industripolitiker etter krigen, mangeårig leder av Forsvarets forskningsinstitutt og en respektert forsker. Lied valgte Arve Johnsen, som tidligere hadde skrevet et utkast til norsk oljepolitikk, som sin statssekretær. Sammen fikk de stor gjennomslagskraft. 

Finn Lied har senere uttalt i et intervju:[REMOVE]Fotnote: Finn Lied, Intervju i NRK-serien Mitt liv.

Vi ønsket at staten skulle engasjere seg intimt operativt i virksomheten. Da kunne vi lære helt fra bunnen av. Vi ønsket et helt 100 prosent statlig arrangement. Dette var nasjonens formue. I Hydro hadde vi ikke den formen for kontroll. Det var et aksjeselskap underkastet alminnelig aksjelovgivning. Det muliggjorde ikke bruk av Hydro som statens instrument. Eneste mulighet for å ha et instrument er å eie det 100 prosent.

Som en viktig opptakt til beslutningen om å gå inn for et statlig oljeselskap, ble innstillingen fra Knudsen-utvalget, som hadde vurdert hvordan staten skulle organiseres i og utenfor Industridepartementet, lagt frem 24. mars 1971. Det var en uke etter at regjeringen som hadde nedsatt utvalget hadde gått av. Var anbefalingene dette utvalget kom med gangbar politikk også etter regjeringsskiftet? 

Først ut var samarbeidet med Esso, som lærte Statoil å bli operatør for leting og produksjon. [REMOVE]Fotnote: Delen om samarbeidet med Esso er i stor grad basert på Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet. S. 370-372. Delen om samarbeid med Mobil om Statfjord utbyggingen er i hovedsak basert på Elisabeth Ugland Moland sin mastergradsavhandling. Moland, Elisabeth Ugland. (2011). Fra lærling til mester: Kunnskap og kompetansebygging i Statoil årene 1972–1986. (Mastergradsavhandling). Universitetet i Agder, Kristiansand. Hentet fra: https://uia.brage.unit.no/uia-xmlui/bitstream/handle/11250/139504/HI-500%202011%20Vsr%20Masteroppgave%20Elisabeth%20Ugland%20Moland.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Esso lærer Statoil leting og produksjon

Under diskusjonene i Stortinget om tildeling av nøkkelblokker og grenseblokker ble det reist tvil om Statoil hadde den kompetansen som skulle til for å drive med boring på egen hånd.  Da Esso i forbindelse med tildelinger av tredje konsesjonsrunde tilbød selskapet teknisk assistanse var det av stor interesse. Statoil ville gjennom et slikt samarbeid tilegne seg nødvendig kompetanse.

Om selskapene fikk tildelt lisenser var avtalen at Statoil kunne plassere folk i Essos operasjonelle organisasjon for å få erfaring. Esso ville i starten være ansvarlig for Statoils traineer i det daglige og for å gi dem videreopplæring. Etter hvert som personellet ble kvalifisert skulle det operasjonelle ansvaret overføres til Statoil.

I tillegg til å opplæres i leteboring, tilbød Esso å assistere Statoil i driften av leteriggen «Ross Rig» som Statoil nylig hadde inngått letekontrakt med.

Da Industridepartementet i november 1974 tildelte nye lete og produksjonslisenser ble Statoil utpekt som operatør for lisens 038, blokkene 15/11, 15/12 og 6/3 med Esso som teknisk operatør. Opplæringen kunne begynne.

Statoils første brønn, 15/12 – 1, ble boret på det som siden ble kjent som Sleipnerområdet i juli 1975. Statoil var operatør og Esso teknisk assistent, men i realiteten var det nok Esso som gjorde jobben. Statoils folk var læregutter.[REMOVE]Fotnote: Equinor.no. (2000. 4. juli). Hentet fra: https://www.equinor.com/no/news/archive/2000/07/04/DrillingFor25years Det ble ikke gjort funn, men Statoil fikk den erfaringen selskapet trengte for å stå på egne bein og etablere seg som en teknologisk kompetent organisasjon.

Året etter skulle Statoil få sin svenneprøve og for første gang bore en letebrønn på egenhånd. Også den ble boret fra «Ross Rig», og denne gangen var det treff. Dette var i blokk 1/9, i nærheten av Ekofisk, og strukturen ble gitt navnet Tommeliten Alpha.

Et mål var nådd – Statoil var blitt et operativt leteselskap med kompetanse i egne rekker.

Samarbeid om Statfjord

Samtidig som at Statoil ble lært opp i leteboring og drift av egen leterigg, startet en annen avdeling opplæringsprogram i utbygging av et felt gjennom en samarbeidsavtale med Mobil om lisens 037. Denne omfattet Statfjordfeltet. Statfjordutbyggingen skulle bli helt avgjørende for at Statoil skulle bygge opp nok kompetanse til selv å bli fullverdig operatør for et produserende felt.

Lisensbetingelsene gjorde det klart at det nyetablerte selskapet skulle overta operatøransvaret etter ti år. Da måtte Statoil først lære å kjenne feltet. Mobil forpliktet seg til å overføre den nødvendige kompetansen. Statoil skulle nå involveres i flest mulig av prosessene og avgjørelsene som angikk Statfjord.

Statoil fikk gjennom dette, på nært hold, følge og ta aktiv deltakelse i utviklingen av et av verdens største offshore oljefelt.

Selskapet startet oppbygging av en skyggeorganisasjon som til slutt skulle ta helt over, og ekspanderte raskt. Først til et par hundre, så opp mot tusen medarbeidere.

Statoil hadde «rett til å la rimelig antall av sine ansatte arbeide sammen med operatøren med sikte på en hensiktsmessig opplæring av Statoils personell på forskjellige trinn».[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet: 370.

Mobil var i de første årene den som leverte den viktigste delen av arbeidskraften og teknologien, men allerede i 1973 var Mobil i gang med å lære opp Statoilpersonell. Flere Statoilansatte ble sendt verden rundt til Mobil sine opplæringsinstitusjoner. Forskningssenteret i Dallas, Research Centre, ble hyppig brukt. Under de seismiske undersøkelsene som ble gjort, var Statoil representert med en person som skulle observere og jobbe sammen med utforskningsgruppen til Mobil i London.

Samtidig som mange reiste ut av Norge for å få opplæring, dukket flere opplæringsmuligheter opp i Norge. Vinteren 1974/75 fikk ingeniører fra Statoil plass i lengre opphold i Mobils interne organisasjon i Stavanger. Statoil la inn krav om at de utplasserte måtte få utfordrende oppgaver, og det ble forutsatt at de fikk mulighet til å delta aktivt i alle deler av driften.

For å lede selve utbyggingsprosjektet etablerte Mobil en egen prosjektgruppe for hver plattform: Project Task Force. Det var i disse gruppene Statoil hadde flest utplassert. Prosjektgruppene rapporterte direkte til operatøren, men medlemmene av gruppene kunne bli pålagt av Statoil å innhente informasjon om Statoil skulle trenge det. Statoil kunne dermed ivareta alle sine interesser – uten å være operatør.

I 1975 etablerte Statoil en egen avdeling som skulle representere Statoil i alle saker som gjaldt Statfjord. Leder for gruppen ble Olav K. Christiansen. Avdelingen arbeidet tett med andre avdelinger i Statoil.

Samarbeidet mellom Mobil og Statoil om utbygging av Statfjordfeltet var avgjørende for Statoils kompetanse og for å klargjøre selskapet til større oppgaver – som operatør på Gullfaks.