Forfatter: trude

Statoil hadde i 1977 manifestert seg som et privilegert selskap. Selskapet har fått tildelt halve Statfjord utenom ordinær tildeling og var i 1977 godt i gang, sammen med operatør Mobil, med å planlegge og bygge ut feltet. Statoil satt på dette tidspunkt med halvparten i det største oljefeltet som var funnet på norsk sokkel og ble lært opp i en stor og komplisert feltutbygging av et multinasjonalt oljeselskap med mye erfaring.

Statoil var klar for nye oppgaver, helst en stor operatøroppgave, og øverst på ønskelisten sto blokk 34/10. Men som alltid når det gjaldt Statoils stilling, makt og styrke kom det til politiske drakamper. Så også i kampen om gullblokken.

Ønskelisten

I forbindelse med tredje konsesjonsrunde[REMOVE]Fotnote: Konsesjonsrunde er et uttrykk brukt om en samlet utdeling av utvinningstillatelser til oljeselskaper for leting etter og produksjon av petroleum på norsk kontinentalsokkel. hadde departementet spurt Statoil om å sette opp en liste over hvilke blokker de mente staten gjennom Statoil burde ta kontroll over. Industridepartementet hadde allerede i 1970 bestemt at det skulle holdes av en rekke nøkkelblokker som senere kunne utvinnes i statlig regi.[REMOVE]Fotnote: Industri- og håndverksdepartementet. (1970). Undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske naturforekomster på den norske kontinentalsokkel m.m. (Vol. Nr 95(1969/70), St.meld. … (trykt utg.)). Oslo: Industri- og håndverksdepartementet. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1969-70&paid=3&wid=d&psid=DIVL896 Hensikten var å reservere spesielt interessante områder av norsk kontinentalsokkel for større grad av statlig og nasjonal utnyttelse enn hva som inntil da hadde vært oppnådd gjennom konsesjoner.

I de to første konsesjonsrundene var de utenlandske selskapene i praksis mer og mindre enerådende. De fikk operatørskap og eierandeler og bestemte i stor utstrekning betingelsene for konsesjon, selv om myndighetene i ettertid forhandlet seg fram til en viss statsdeltakelse.

Blokker som ble reservert hadde enten stort potensiale, var grenseblokker eller blokker som lå tett inntil kjente funn.

Nøkkelblokker

Da utlysningen til tredje konsesjonsrunde ble lansert i juni 1973, var spørsmålet om nøkkelblokker mer konkretisert og departementet bestemte at antall blokker som skulle reserveres for utnyttelse i statlig regi, skulle reduseres.

I kunngjøringene ble følgende ni blokker som lå langs grensen mot Storbritannia og i grenseområdenes umiddelbare nærhet bestemt holdt tilbake:

1/2, 1/9, 24/3, 24/6, 24/11, 24/12, 25/7, 34/7 og 34/10.

Statoil fikk samme høst forespørsel om å legge fram en samlet plan for mest hensiktsmessig utnyttelse av disse. For Statoil var dette et særs viktig, men også omfattende og tidkrevende arbeid. I januar 1974 var hovedanalysen klar og en 60 siders rapport kunne overleveres departementet.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, A. (2008). Norges evige rikdom oljen, gassen og petrokronene. s. 135

Statoil hadde fått fritt spillerom i utførelsen av kartleggingen og hadde i løpet av høsten 1973 møter med alle selskaper og grupper som hadde uttrykt interesse for å samarbeide med Statoil om utnyttelse av nøkkelblokkene. Som resultat av møtene fikk selskapet betydelige mengder geologiske og geofysiske data. Samtalene bekreftet også selskapets antakelse om at blokkene 34/7 og 34/10 var av spesiell interesse.

34/7 ble senere tildelt Saga Petroleum og inneholder blant annet Snorre-feltet.

Blokk 34/10 hadde vært selskapets førstevalg siden høsten 1973. Den skulle etter hvert bli selskapets første utbyggingsoppgave, første feltutbygging på norsk sokkel med nasjonalt selskap i førersete og det skulle komme til å prege Statoils utvikling – og den teknologiske utviklingen på norsk sokkel.

I notat til styret 8. februar 1974 beskrev direktør Arve Johnsen hvordan han så for seg at nøkkelblokkene burde forvaltes.[REMOVE]Fotnote: SAST, Pa 1339 – Statoil ASA, A/Ab/Abb/L0002: Styremøter Statoil, 1974. Notat til styre. Dok.nr. 69/74. (1974. 10. oktober). Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db60034662000735 Det burde planlegges for en trinnvis utnyttelse av blokkene i henhold til Stortingets forutsetning om at det skulle holdes et moderat tempo i oljeproduksjonen og for å gi statsselskapet tid til å ta hånd om tildelingene og for å tilpasse seg.[REMOVE]Fotnote: Norges Industridepartement. Virksomheten på den norske kontinentalsokkelen m.v. (Vol. Nr 30 (1973-74), St.meld. (1974). Oslo: Industridepartementet. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1969-70&paid=3&wid=d&psid=DIVL896

Statoil måtte også ta høyde for departementets forutsetning om at de to andre norske oljeselskapene, Norsk Hydro og Saga Petroleum, skulle involveres i en av blokkene.

Andre prinsipielle faktorer som lå til grunn for Statoils prioritering var at den norske stat gjennom Statoil skulle få best mulig avkastning av nøkkelblokkene. Organiseringen av utbygging og produksjon skulle sikre størst mulig del av verdien av oljen og gassen.

Det var et uttalt politisk mål at Norge skulle bli en selvstendig og uavhengig oljenasjon, og for å oppnå det var opparbeiding av nasjonal teknologisk kompetanse sentralt. For Statoil som selskap var målet å bli et teknologisk kompetent, operativt selskap. Gjennom utbygging av Statfjordfeltet hadde selskapet gradvis bygget ut en skyggeorganisasjon, og ansatt en rekke fagpersoner. Skulle det inngås avtaler med utenlandske selskap måtte det fortsatt ligge inne krav om at Statoil skulle få lære av deres kompetanse og ekspertise. Statoil skulle kunne overta operatøransvar på nøkkelblokkene i løpet av rimelig kort tid, uten at rimelig ble nærmere definert. En annen side av den styrte fornorskingen var styrking av norsk landindustri, gjennom at Statoils operative virksomhet sørget for nødvendig forsyning av petroleum.[REMOVE]Fotnote: Brev til Det kgl. Departement for Industri og Håndverk, fra Statoil. (1974. 8. februar). Signert styreformann Jens Chr. Hauge. SAST, Pa 1339 – Statoil ASA, A/Ab/Abb/L0002: Styremøter Statoil, 1974. Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/db60034662000739

Statoils kriterier for valg av prioritert nøkkelblokk var at feltet måtte inneholde olje, det måtte være stort og det måtte ligge på et vanndyp som var overkommelig ut fra den tidens tilgjengelige teknologi. Flere blokkker hadde blitt vurdert og sett på som lovende; 30/6 (Oseberg), 34/7 (Snorre), 34/8 (Visund) og 34/10 (Gullfaks). 34/10 tilfredsstilte alle tre kriterier. Blokk 34/7 lå på et stort vanndyp og var avhengig av teknologiske nyvinninger for å kunne utvinnes, at og blokk 30/6 ble vurdert til å kunne inneholde mer gass enn olje.

34/10 bar preg av å ha en komplisert geologi, det var oppsprukket og med mange forkastninger. Men nettopp det ga en unik mulighet til å utvikle Statoil i retning målet – et teknologisk kompetent, teknologidrevet selskap.[REMOVE]Fotnote: Lerøen, B., & Statoil. (2006). 34/10: Olje på norsk: En historie om dristighet. Stavanger: Statoil. s. 58

Statoils endelige prioritering viste blokk 34/10 på topp, med 34/7 på andreplass.

Statoil foreslo at blokk 1/9 som kom lengre ned på listen burde utnyttes i samarbeid med en utenlandsk partner. Et funn i 1/9 ville kunne gi Statoil betydelige inntekter på et relativt tidlig tidspunkt siden den lå opp mot Ekofiskfeltet og at eksisterende anlegg derfor kunne benyttes. Blokken ble tildelt 27. august 1976 med Statoil som operatør og inneholdt det skulle bli selskapets første funn. Feltet fikk navnet Tommeliten Alpha.

Resten av blokkene så ikke Statoil for seg at ble gjort noe med i denne runden.

Fjerde konsesjonsrunde

I 1977 var det på tide med en ny tildelingsrunde. Den norske økonomien viste stagnasjon og aktiviteten i Nordsjøen var dalende. Resultatene fra boringene på blokkene som ble tildelt i 1974 og 1975 viste stort sett negative resultater og tildeling av nye blokker ville kunne bidra til å opprettholde letevirksomheten.[REMOVE]Fotnote: Norge Industridepartementet. (1977). Om utlysning og tildeling av blokker på kontinentalsokkelen, og om boring etter petroleum i statlig regi. (Vol. Nr 142 (1972/73), St.prp. Oslo: Industridepartementet. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1976-77&paid=2&wid=b&psid=DIVL400. s 3 Aktiviteten måtte ikke reduseres hvis samfunnet ønsket å opprettholde en positiv virkning av oljevirksomheten, særlig for den hardt prøvede verftsindustrien.

Den beste måten å motvirke stagnasjon og nedgang i aktiviteten var nye tildelinger. I første omgang skulle det tildeles et mindre antall blokker, anslagsvis fem til seks. Ut fra resultatene fra boringen i disse blokkene ville departementet bestemme om flere blokker skulle tildeles.[REMOVE]Fotnote: Stortingsproposisjon 142 som ble lagt fram for kongen i statsråd 25. mars 1977. Industridepartementet St. Prp. Nr. 142 (1976—77) Om utlysning og tildeling av blokker på kontinentalsokkelen, og om boringer etter petroleum i statlig regi. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1976-77&paid=2&wid=b&psid=DIVL400 Prinsippet om at Statoil skulle ha minst 50 prosent eierskap i alle blokker som ble tildelt, ble videreført. Det var nedfelt ved konsesjonsrunden i 1974. Prosentandel kunne også økes om det ble gjort kommersielle funn.

Blokk 34/10, som nå hadde fått tilnavnet Gullblokken, var blitt gjenstand for særlig stor oppmerksomhet. Det var ikke bare Statoil som var interessert i den, hele 19 av verdens ledende oljeselskap meldte sin interesse. Blokken ble ansett for å være av en slik potensiell verdi at særskilte hensyn måtte bli tatt, og myndigheten bestemte seg for å dele den ut i forkant av konsesjonsrunden. Arbeiderpartiet var i regjering og partiet, sammen med fagbevegelsen, jobbet hardt for at Statoil skulle få 100 prosent eierskap til gullblokken.

Stortingsproposisjon 142 (1976-77) anbefalte departementet at 34/10 ble tildelt utenom konsesjonsrunde slik det også var gjort med Statfjord og at den utelukkende ble tildelt Statoil.

En utblåsning på Ekofiskfeltet skulle sette kjepper i hjulene for den planen. Den 22. april 1977. én måned etter at stortingsproposisjon ble signert av kongen i statsråd, sprutet oljen ukontrollert ut fra Bravo-plattformen på Ekofiskfeltet. Episoden medførte spørsmål om sikkerhetene offshore. Var sikkerheten god nok og hadde egentlig norske myndigheter god nok kontroll? Og hva med oljevernberedskapen? Bravo-utblåsningen viste med all tydelighet at norske myndigheter ble tatt på sengen og beredskapen var langt under pari.[REMOVE]Fotnote: Meyer, J. (1977). Ukontrollert utblåsing på Bravo 22. april 1977 (Vol. NOU 1977:47, Norges offentlige utredninger (tidsskrift: trykt utg.)). Oslo: Universitetsforlaget. Granskningskommisjonens rapport ble avgitt Justisdepartementet 10. oktober 1977. Etter et føre-var prinsipp ble alle tildelinger og konsesjoner besluttet utsatt til en gransking av ulykken var gjennomført. Stortingsproposisjonen 142 ble dermed ikke stortingsbehandlet og tildelingene ajournert.

Departementet fortsatte likevel arbeidet og i desember 1977 ble en ny proposisjon lagt fram. På de fleste punkt var den i overenstemmelse med den opprinnelige proposisjonen fra mars samme år, men for Statoils del var det kommet inn en signifikant endring. Fra at blokk 34/10 skulle tildeles Statoil alene, ble det nå foreslått at blokken ble delt mellom de tre norske oljeselskapene, Statoil, Norsk Hydro og Saga Petroleum.

I Industridepartementets proposisjon nummer 72 (1977-78) står det at «[…] deltakelse i en relativt prospektiv blokk vil være hensiktsmessig for at Hydro og Saga skal kunne bidra til at de mange oppgaver som vi står foran innenfor oljevirksomheten blir løst på den måte Stortinget har forutsatt.»[REMOVE]Fotnote: Industridepartementet st. Prp. Nr. 72 (1977—78) Om utlysning og tildeling av blokker på kontinentalsokkelen, og om boringer etter petroleum i statlig regi. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1977-78&paid=2&wid=a&psid=DIVL895

Det ble videre understreket at blokken ble ansett for å være såpass lovende at den hadde potensialet til å: «[…] fremme det organisatoriske og økonomiske grunnlag for utvikling av og samarbeidet innen norsk oljeindustri og derved opprettholde og trygge et norsk oljemiljø.»

Forslaget viste en fortsatt favoriseringen av norske aktørene på bekostning av utenlandske oljeselskap. Fornorskningslinjens hovedmål var å skape et bredt norsk oljemiljø som skulle gjøre Norge mindre avhengig av utenlandsk kompetanse og kapital. Hovedrollen ble gitt til Statoil, Norsk Hydro og Saga Petroleum fikk viktige biroller.

Statoil hadde på sine fem år opparbeidet seg en sterkere og sterkere stilling. Nå skulle Norsk Hydro og Saga Petroleum opp og fram. Departementet foreslo at de to selskapene skulle bli tildelt en fem prosents andel hver, mens resten skulle gå til Statoil. Fortsatt skulle Statoil prioriteres og i forslaget lå det at Hydro og Saga skulle betale ti prosent hver av leteutgiftene, doblet så mye som de fikk i eierandel.

Alle de norske selskapene skulle gjennom avtalen få en sterkere posisjon på norsk sokkel. Utenlandske selskap ble ikke tiltenkt noen rolle i 34/10. Det tyder på at deres kapital og kompetanse ikke lenger var like viktig for utviklingen på norsk sokkel. Den tidligere bekymringen for konsekvensene om utenlandske selskap skulle trekke seg ut og flytte sin aktivitet til et annet sted, så ikke ut til å uroe politikerne. I kontrast til tidligere politiske signal mente departementet nå at de utenlandske oljeselskapene fint kunne flytte aktiviteten sin utenlands om de ble tildelt mindre oppgaver. Det var ikke en mulighet Hydro og Saga hadde, og nye oppdrag på norsk sokkel ville utgjøre det videre eksistensgrunnlaget til disse selskapene. Om Hydro og Saga ble tildelt færre oppgaver ville det bli vanskeligere for dem å holde på den opparbeidede ekspertisen sin.[REMOVE]Fotnote: Industridepartementet st. Prp. Nr. 72 (1977—78) Om utlysning og tildeling av blokker på kontinentalsokkelen, og om horinger etter petroleum i statlig regi. Hentet fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1977-78&paid=2&wid=a&psid=DIVL895. s 10

Utenlandske selskap reagerte på innstillingen med frykt for at dette var opptakten til en fullstendig nasjonalisering av norsk sokkel, mens Hydro var i sjokk over at de bare fikk en så liten flik.

Regjeringen ble satt under press fra alle kanter. Fra Hydro, fra LO og fra de borgerlige partiene. Hydro ville selvsagt ha en del av den beste blokken på sokkelen. LO, og særlig LO-medlemmer ansatt ved Hydros anlegg tok også til orde for at Hydro måtte få rettigheter til gullblokken. De borgerlige partiene, og da særlig Høyre presset på for høyere deltakelse for de to private selskapene.[REMOVE]Fotnote: Kvam jr. Ragnar. (1978. 26. januar). Får Hydro 10 prosent andel i gullblokken? Borgerlig side ønsket å forskyve tyngdepunktet slik at det ble bedre balanse mellom de tre norske selskapene.  Statoils privilegerte stilling hadde det vært politisk strid om før, det var strid om det i denne saken og det ville bli strid om det igjen.

Saken gikk nå til industrikomiteen. I deres behandling av tildelingen kom uenigheten mellom Arbeiderpartiet og Høyres representanter når det gjaldt synet på Statoil og forholdet mellom statsoljeselskapet og de private norske selskapene tydelig til syne. For Høyre var det en «merkverdig vrangforestilling at disse selskapene [Hydro og Saga] skulle være mindre nasjonale enn Statoil».[REMOVE]Fotnote: Odd Vattekar (H) i stortingsdebatten 16. mars 1979. s 2269. Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1977-78&paid=7&wid=a&psid=DIVL382&pgid=b_0931 Høyre var misfornøyd med størrelsen på den private andelen og kunne sammen med utviklingsskeptikerne fra Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, stikke kjepper i hjulene for regjeringens plan.

Høyre gikk primært inn for større andel til Hydro og Saga og de ville i tillegg ha inn folkeaksjeselskapet Norse med en prosent andel og ikke minst langt mindre bæring for de private selskapene.

Under høringen i Stortingets industrikomite forlangte Norsk Hydro deltakerandel på 15 prosent og Saga 10 prosent. Selskapene hadde riktignok på forhånd godtatt fem prosent hver, men mente selv de hadde måttet bøye av for press fra regjeringspartiet. Det var duket for et av mange kompromiss mellom Arbeiderpartiet og de tre store borgerlige partiene i oljepolitikken.

Regjeringen opplevde ikke bare press fra utsiden, men også en intern tautrekking i Arbeiderpartiet om gullblokken. Kompromisset møtte sterk motstand hos en del arbeiderpartirepresentanter.

Den endelige løsningen skulle bære preg av en pragmatisk tilnærming som har kjennetegnet oljepolitikken. Løsningen ble at Hydro fikk 9 prosent, Saga 6 prosent og Statoil satt igjen med den resterende andelen på 85 prosent. I tillegg måtte Hydro og Saga dekke en og en halv gang egen andel av letekostnadene. Siden sikkerheten for at gullblokken inneholdt store mengder petroleum var stor, ble ikke 85 prosent eierskap sett på som avskrekkende risiko med den norske andelen. Utenlandske oljeselskaper ble ikke tatt inn i tildelingen, men Statoil skulle få betydelig hjelp ved å leie inn Esso som teknisk veileder og assistent.

Statoil hadde på få år skutt to gullfugler – først Statfjord hvor de fikk 50 prosent, og nå Gullblokken som operatør og 85 prosent eierskap.

Ikke bare fikk de gullfuglen, men kom på alle måter godt ut av fjerde konsesjonsrunde med hele tre operatørskap. (Huldra, Veslefrikk og Oseberg).  Gullfaks utgjorde høydepunkt for Statoil. Troll var det eneste feltet med utenlandsk operatør, Norske Shell, hvor det siden ble gjort funn. Men Norske Shell fikk kun i oppdrag å lede utbyggingen, operatørskapet skulle i driftsperioden overlates Statoil, som i tillegg satt med eierandel på hele 75 prosent.

Tildelinger runde 3 og 4

3. konsesjonsrunde:

038 – tildelt 1.4.75 Operatør Statoil 50 % (Varg og Rev) Første brønn 15/12-1 – Ross Rig – funn av olje (senere tildelt lisens 1034)
039 – tildelt 1.4.75 Operatør Conoco, Statoil 50 % – Tørr
040 – tildelt 1.4.47 Operatør Hydro, Statoil 50 %. Martin Linge, påvist 1978, PUD 2012
041 – tildelt 1.6.75 Operatør Saga, Statoil 50 %
042 – tildelt 1.6.75 Operatør Amoco, Statoil 55 %.  Tørr
043 – tildelt 6.8.76 Operatør BP, Statoil 50 %, Martin Linge
044 – tildelt 27.8.76 Operatør Statoil 50 %, Tommeliten (1/9). Påvist 1977/78
045 – tildelt 3.12.76 Operatør Statoil 50 %
046 – tildelt 3.12.76 Operatør Statoil 50 %, Sleipner
047 – tildelt 7.1.77 Operatør Hydro, Statoil 50%
048 – tildelt 8.2.77 Operatør Hydro, Statoil 50 %, Gina Krogh
049 – tildelt 23.12.77 Operatør Agip, Statoil 50 %

Mellom rundene

050 – tildelt 16.6.78 Operatør Statoil 85 %, Gullfaks

4. konsesjonsrunde

051 – tildelt 6.4.79, Operatør Statoil 50 %, Huldra (funnet 2000)
052 – tildelt 6.4.79, Operatør Statoil 50 %, Hydro 10 %, Veslefrikk
053 – tildelt 6.4.79, Operatør Statoil 50 %, Hydro 12,5 %, Saga 7,5 %. Oseberg
054 – tildelt 6.4.79, Operatør Shell, Statoil 50 %, Hydro 5%, Troll
055 – tildelt 6.4.79, Operatør Hydro 15 %, Statoil 50 %, Brage
056 – tildelt 6.4.79, Operatør Amoco, Statoil 50 %
057 – Tildelt 6.4.79, Operatør Saga, Statoil 50 %, Snorre
058 – tildelt 6.4.79, Operatør Gulf, Statoil 50 %

Først ut var samarbeidet med Esso, som lærte Statoil å bli operatør for leting og produksjon. [REMOVE]Fotnote: Delen om samarbeidet med Esso er i stor grad basert på Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet. S. 370-372. Delen om samarbeid med Mobil om Statfjord utbyggingen er i hovedsak basert på Elisabeth Ugland Moland sin mastergradsavhandling. Moland, Elisabeth Ugland. (2011). Fra lærling til mester: Kunnskap og kompetansebygging i Statoil årene 1972–1986. (Mastergradsavhandling). Universitetet i Agder, Kristiansand. Hentet fra: https://uia.brage.unit.no/uia-xmlui/bitstream/handle/11250/139504/HI-500%202011%20Vsr%20Masteroppgave%20Elisabeth%20Ugland%20Moland.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Esso lærer Statoil leting og produksjon

Under diskusjonene i Stortinget om tildeling av nøkkelblokker og grenseblokker ble det reist tvil om Statoil hadde den kompetansen som skulle til for å drive med boring på egen hånd.  Da Esso i forbindelse med tildelinger av tredje konsesjonsrunde tilbød selskapet teknisk assistanse var det av stor interesse. Statoil ville gjennom et slikt samarbeid tilegne seg nødvendig kompetanse.

Om selskapene fikk tildelt lisenser var avtalen at Statoil kunne plassere folk i Essos operasjonelle organisasjon for å få erfaring. Esso ville i starten være ansvarlig for Statoils traineer i det daglige og for å gi dem videreopplæring. Etter hvert som personellet ble kvalifisert skulle det operasjonelle ansvaret overføres til Statoil.

I tillegg til å opplæres i leteboring, tilbød Esso å assistere Statoil i driften av leteriggen «Ross Rig» som Statoil nylig hadde inngått letekontrakt med.

Da Industridepartementet i november 1974 tildelte nye lete og produksjonslisenser ble Statoil utpekt som operatør for lisens 038, blokkene 15/11, 15/12 og 6/3 med Esso som teknisk operatør. Opplæringen kunne begynne.

Statoils første brønn, 15/12 – 1, ble boret på det som siden ble kjent som Sleipnerområdet i juli 1975. Statoil var operatør og Esso teknisk assistent, men i realiteten var det nok Esso som gjorde jobben. Statoils folk var læregutter.[REMOVE]Fotnote: Equinor.no. (2000. 4. juli). Hentet fra: https://www.equinor.com/no/news/archive/2000/07/04/DrillingFor25years Det ble ikke gjort funn, men Statoil fikk den erfaringen selskapet trengte for å stå på egne bein og etablere seg som en teknologisk kompetent organisasjon.

Året etter skulle Statoil få sin svenneprøve og for første gang bore en letebrønn på egenhånd. Også den ble boret fra «Ross Rig», og denne gangen var det treff. Dette var i blokk 1/9, i nærheten av Ekofisk, og strukturen ble gitt navnet Tommeliten Alpha.

Et mål var nådd – Statoil var blitt et operativt leteselskap med kompetanse i egne rekker.

Samarbeid om Statfjord

Samtidig som at Statoil ble lært opp i leteboring og drift av egen leterigg, startet en annen avdeling opplæringsprogram i utbygging av et felt gjennom en samarbeidsavtale med Mobil om lisens 037. Denne omfattet Statfjordfeltet. Statfjordutbyggingen skulle bli helt avgjørende for at Statoil skulle bygge opp nok kompetanse til selv å bli fullverdig operatør for et produserende felt.

Lisensbetingelsene gjorde det klart at det nyetablerte selskapet skulle overta operatøransvaret etter ti år. Da måtte Statoil først lære å kjenne feltet. Mobil forpliktet seg til å overføre den nødvendige kompetansen. Statoil skulle nå involveres i flest mulig av prosessene og avgjørelsene som angikk Statfjord.

Statoil fikk gjennom dette, på nært hold, følge og ta aktiv deltakelse i utviklingen av et av verdens største offshore oljefelt.

Selskapet startet oppbygging av en skyggeorganisasjon som til slutt skulle ta helt over, og ekspanderte raskt. Først til et par hundre, så opp mot tusen medarbeidere.

Statoil hadde «rett til å la rimelig antall av sine ansatte arbeide sammen med operatøren med sikte på en hensiktsmessig opplæring av Statoils personell på forskjellige trinn».[REMOVE]Fotnote: Hanisch, T., Nerheim, G., & Norsk petroleumsforening. (1992). Fra vantro til overmot? (Vol. 1). Oslo: Leseselskapet: 370.

Mobil var i de første årene den som leverte den viktigste delen av arbeidskraften og teknologien, men allerede i 1973 var Mobil i gang med å lære opp Statoilpersonell. Flere Statoilansatte ble sendt verden rundt til Mobil sine opplæringsinstitusjoner. Forskningssenteret i Dallas, Research Centre, ble hyppig brukt. Under de seismiske undersøkelsene som ble gjort, var Statoil representert med en person som skulle observere og jobbe sammen med utforskningsgruppen til Mobil i London.

Samtidig som mange reiste ut av Norge for å få opplæring, dukket flere opplæringsmuligheter opp i Norge. Vinteren 1974/75 fikk ingeniører fra Statoil plass i lengre opphold i Mobils interne organisasjon i Stavanger. Statoil la inn krav om at de utplasserte måtte få utfordrende oppgaver, og det ble forutsatt at de fikk mulighet til å delta aktivt i alle deler av driften.

For å lede selve utbyggingsprosjektet etablerte Mobil en egen prosjektgruppe for hver plattform: Project Task Force. Det var i disse gruppene Statoil hadde flest utplassert. Prosjektgruppene rapporterte direkte til operatøren, men medlemmene av gruppene kunne bli pålagt av Statoil å innhente informasjon om Statoil skulle trenge det. Statoil kunne dermed ivareta alle sine interesser – uten å være operatør.

I 1975 etablerte Statoil en egen avdeling som skulle representere Statoil i alle saker som gjaldt Statfjord. Leder for gruppen ble Olav K. Christiansen. Avdelingen arbeidet tett med andre avdelinger i Statoil.

Samarbeidet mellom Mobil og Statoil om utbygging av Statfjordfeltet var avgjørende for Statoils kompetanse og for å klargjøre selskapet til større oppgaver – som operatør på Gullfaks.

Først måtte et styre på plass. Det var bestemt at det var selskapets generalforsamling, representert av ansvarlig statsråd, som skulle utpeke styrerepresentantene. Ansvarlig statsråd i juni 1972 var Finn Lied fra Arbeiderpartiet.

Konstituerende generalforsamling fant sted 18. september 1972. Til stede som stifter var industriminister Finn Lied. Fra departementet møtte ellers departementsråd O.C. Müller, statssekretær Arve Johnsen (som senere tiltrådde som administrerende direktør i samme selskap), ekspedisjonssjef Knut Dæhli, byråsjefene Harald A. Sommernes og Karl-E. Manshaus i Industridepartementets oljeavdeling og konsulent Nils Heilemann. Dessuten representanter fra Riksrevisjonen og representant for det kommende styret, høyesterettsadvokat Jens Chr. Hauge.[REMOVE]Fotnote: SAST/A-101656/0001/A/Aa/Aaa/L0001. Protokoll fra konstituerende generalforsamling for den norske stats oljeselskap A/S. Hentet fra: https://www.digitalarkivet.no/oe10511205100002

Lied hadde, sammen med sin statssekretær Arve Johnsen, tidlig klart for seg hvem de ønsket seg som styreformann. Regjeringen bifalt Lieds forslag om å gi oppdraget til hans nære venn og allierte, Jens Chr. Hauge.[REMOVE]Fotnote: Njølstad, O. (2008). Jens Chr. Hauge: Fullt og helt. Oslo: Aschehoug: 630 Hauge og Lied kjente hverandre godt, de hadde begge vært motstandsmenn under andre verdenskrig. Begge tilhørte dessuten Arbeiderpartiets indre krets og var på 1960-tallet med på å utforme Arbeiderpartiets partiprogram.[REMOVE]Fotnote: Wicken, Olav. (2014. 12. oktober) Finn Lied i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 26. juni 2020 fra https://nbl.snl.no/Finn_Lied

Hauge var jurist og politiker. På grunn av sitt arbeid som Milorg-leder under andre verdenskrig, ble han etter 1945 forsvarsminister i en alder av 30 år. Han var ansvarlig for opprettelsen av Forsvarets Forskningsinstitutt i 1946, hvor den senere industriminister Lied i 1957 ble forskningssjef. I 1952, da Hauge gikk av som forsvarsminister, fikk han en nyopprettet stilling på partikontoret på Youngstorget, hvor han aktivt deltok i utformingen av den norske industripolitikken. Da Hauge gikk av som styreleder i 1974, var det nettopp Finn Lied som etterfulgt ham.

Generaldirektør, Vidkunn Hveding, ble selskapets viseformann. Han var sivilingeniør og høyrepolitiker. Hvedings yrkeserfaring fra ulike deler av energiforsyningen, og hans lederkompetanse fra samme bransje, gjorde ham til en faglig ekspert. Han hadde også med seg en bred internasjonal erfaring inn i styrevervet, med rådgivnings- og konsulentvirksomhet blant annet i Etiopia, Brasil og Kuwait, samt en rekke verv i industri og skipsfart.

Generalforsamlingen utnevnte videre stortingsrepresentant, Aksel Fossen, fra Arbeiderpartiet, krigsseiler i seks år og en av de mest respekterte industripolitikere Norge hadde. «Kraftsosialisten» fra Odda ble han kalt.[REMOVE]Fotnote: Stortinget – Møte torsdag den 22. oktober 2009 kl. 10. Minnetale over tidligere stortingsrepresentant Aksel Fossen 

I tillegg kom direktør, Per Mauritz Hanssen, ved Kaarbøs mekaniske verksted i Harstad fra Høyre inn.  Til slutt ble dosent Aage Solbakken, som var ansatt ved NTHs institutt for industriell kjemi, utnevnt som styrets vara.

Sammensetningen av styret gir inntrykk av et politisk kompromiss mellom datidens største partier. To fra Arbeiderpartiet og to fra Høyre. Felles for dem alle var at de hadde kompetanse fra ulike felt, industri og politikk som var relevant for Statoils virksomhet.

Styret som ble valgt, skulle sitte fram til ordinær generalforsamling i 1975.

Selskapet trenger ansatte

«Nasjonal styring og kontroll» var, fra og med tidlig 1970-tall, den overordnede målsettingen for norsk oljepolitikk. For Statoil betydde det teknologisk kontroll. En måte å oppnå det på, var å bygge en organisasjon som behersket alle teknologiske utfordringer ved å operere i Nordsjøen på plass så raskt som mulig og det betydde igjen å ansette det beste teknologisk, kompetente mannskap.[REMOVE]Fotnote: Stortinget – Møte torsdag den 22. oktober 2009 kl. 10. Minnetale over tidligere stortingsrepresentant Aksel Fossen 

Allerede dagen etter den konstituerende generalforsamlingen i Den norske stats oljeselskap A/S, sendte Hauge ut møteinnkallelse til selskapets første styremøte. Møtet ble avholdt 5. oktober 1972 i Drammensveien 40 i Oslo. Styrets mest presserende oppgave var å gi selskapet en daglig ledelse. Først måtte en handlekraftig og visjonær direktør på plass. Stillingen ble lyst ut, men Hauge kunne raskt konstatere at søknadene var «nokså meget av en skuffelse». Hauge, sammen med Lied og departementsråd O.C. Müller ble enige om å se seg om etter andre kandidater. Flere ble vurdert, men valget falt på avtroppende statssekretær Arve Johnsen.[REMOVE]Fotnote: Njølstad, O. (2008). Jens Chr. Hauge: Fullt og helt. Oslo: Aschehoug: 631 Han var utdannet siviløkonom og jurist, hadde erfaring fra oljebransjen så vel som fra det oljepolitiske toppsjikt. «En mann alle styrets medlemmer kjente som en usedvanlig dyktig mann og en utpreget ledertype» som det står i styrereferatet.[REMOVE]Fotnote: Protokoll styremøte Den norske stats oljeselskap a.s. 5.10.1972. SAST, Pa 1339 – Statoil ASA, A/Ab/Aba/L0001: Styremøteprotokoller, 05.10.1972 til 14.12.1978, 1972-1978, s. 9

Flere kandidater trengte ikke, ifølge Hauge, å hentes inn.

På samme styremøtet fikk formannen styrets velsignelse til å sette inn stillingsannonser i en rekke av landets aviser og delvis i utenlandske oljetidsskrifter.[REMOVE]Fotnote: Protokoll fra styremøte i Den norske stats oljeselskap A/S (1972. 5. oktober) Hentet fra: http://urn.digitalarkivet.no/URN:NBN:no-a1450-db60034661000003.jpg Det nye selskapet etterspurte «dynamiske personer» mellom 30 og 50 år med utdanning og praksis innen områder som geologi, geofysikk, petroleumsteknologi, petrokjemisk industri, internasjonal finans og økonomi samt administrasjon. Det var ledergruppen som først skulle på plass.

I desember 1972 var administrerende direktør Arve Johnsen ansatt, og de første samtalene med aktuelle kandidater til andre stillinger kunne begynne. Det ble ikke utarbeidet stillingsbeskrivelser. Den nye direktøren ville ha medarbeidere med selvstendige standpunkter, driftserfaring og besluttsomhet.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, A. (1988). Utfordringen: Statoil-år. Oslo: Gyldendal.s.26 De som ønsket formelle stillinger eller titler, ble avvist. «Jeg var fast bestemt på ikke å ansette folk med slike nykker», skriver Johnsen i sin første memoarbok.[REMOVE]Fotnote: Johnsen, A. (1988). Utfordringen: Statoil-år. Oslo: Gyldendal.s.26

Selskapet hadde få problemer med å rekruttere kompetente nordmenn i økonomiske og administrative oppgaver eller i generelle ingeniørstillinger. Petroleumskompetanse var det verre med.